Landskapsdesignere er mine helter. Liksom de kongelige i min verden. Uoppnåelige stauser (for meg) bare i kraft av å ha fantastisk innsikt og ikke bare jobber de med et levende lerret. De skaper kulissene i liveteateret vi har i hagen.
De velger seg levende planter – som forandrer seg – miljøet endrer seg – sesongene endrer seg og ligeså folk og steder. En hage for barn er ganske annerledes enn en hage for bier, eller samlere. Denne konstante forandringen gjør at det å designe en hage – eller et landskap, osv – det er et mindset som krever ganskel mye kunnskap.
I tillegg til veeeeldig mange analyser stedet, tomtas egenskaper, værforhold, herdigheter på planter, lover og regler, vite om forbudte som forertukne vekster – så må de OGSÅ ta hensyn til behovene til den enkelte hageeier. En landskapsarkitekt jobber systematisk for å få kartlagt målet de skal jobbe mot, det visuelle, det økologiske osv – og alt dette det skal gjøres innen både tidsrammer og gitte kostnadsrammer. Drømmejobben? Hmmm. Det er nok ikke for alle 🙂
I starten er designprosessen rett og slett å definere hva brukeren ønsker. Så må en kartlegge området der dette skal skje. Befaring av tomta. Når denne informasjonen er på plass kan en lage en slags plan. Der skisserer en opp f.eks hvilke planter en skal bruke, hvilke materialer en har til rådighet og hva en må anskaffe av f.eks jord, stein og om det må fylles ut, graves etc. En kan beskrive disse egenskapene og sette opp rettesnorer – her er det lys, her er det tørt, der er det skygge, der er det masse steiner, trær osv. Designeren skal se på former, avgjøre farger og begynne å legge til elementer. …og ennå er det leenge før en kommer i mål.
De 5 grunnprinsippene er – komposisjon, proporsjoner, orden, repitisjon og helhet. Ta utgangspunkt i det en har lært om stedet – dernest må en bruke elementene til rådighet for å skape et estetisk, tilfredsstillende og vakkert landskap. Det er ikke bare å kaste noe sammen. Jeg har brukt skisser i en årrekke – men det blir sjelden slik jeg så det for meg. Å få det på papiret til å bli det samme i real-life – DET er jobb for enten hagekonsulenter, hagedesignere eller landskapsarkitekter, avhengig av størrelsen på prosjektet.
De har kjennskap til disse elementene. Designprinsippene og anvender det på stedets egenskaper. Uten det kan de vanskelig lage en layout, planlegge eller gjennomføre en slik jobb. Å lære OM de forskjellige elementene, beskrive og forstå prinsippene og bruken – det er både vanskelig – og krever mye viten. Framdrift i et hvilket som helst prosjekt er MYE mer arbeid enn vi tror.
Å være designanalfabet er sikkert ikke likt for alle. MEN for min del MÅ jeg bryte ned bestanddelene til noe JEG kan håndtere på mitt nivå.
Bare det å forstå hvorfor noe blir eye-sores mens andre ting blir så flott at en ikke vil gå ifra det – så trenger vi å vite hva vi ubevisst ser etter. De forskjellige elementenes visuelle effekt og de kvalitetene slike innslag i hager vil ha – det er nyttig lesning.
Tenk på inntrykket en får av å skue utover en hage, en eng som ender i et skogbryn, eller å besøke en park – det kan gi mange forskjellige følelser. MEN – jo flere positive følelser en klarer å samle og få frem i komposisjonen, jo mer sannsynlig er det at folk vil like det de ser – og da blir også området brukt mye mer. Det kan hende – at om en ser helt basic på det – så er linjer i landskapet noe av det vi gjenkjenner og bruker mest av alt. Siden linjer skaper alle former har de utallige bruksområder i et landskap. La oss ta en rask titt på dem:
Buktende linjer blir brukt ganske ofte i hager. Ubevisst kanskje, men de faller oss naturlig å velge fordi de gir kjensler av naturlige føyelser i terreng. Som f.eks. kanten langs myke stier, langs bed, noen ganger rundt dammer el slike «dry-creeks» av rullesteiner. De er rundede, buktende – og vi oppfatter dem som behagelige + at disse rundede, svaiere linjen får blikket – altså nyskjerrigheten vår – til å ville se rundt og bak ting. M.a.o. gir de en linje å følge til et punkt vi ikke ser – og da føles denne siktlinjen eller kanten som om den leder til noe spennende og mystisk. Ikke akkurat påskekrim, men vi velger disse kurvede kantene gang-på-gang så dette er iboende hos oss.
Deretter kommer Geometriske former. De er det mye av i hagen, runde busker, høye trær, noen ting er kjegleformede – vaseformede osv – disse skal vi se på hva lurer tankene til å føle, og hva de representerer:
Sirkler – enten de er halv- eller helsirkler, ovaler eller elipser – de gir et sterkt design – rett og slett fordi øyet naturlig trekkes mot senter. En sirkel er som en magnet på blikket. Når en vet DET kan disse formene brukes til å understreke og samle blikket om et effektfullt fokuspunkt.
Firkantede former er brukt så mye i hager at det er rart en ikke tenker mer over det. Bygninger, garasjer, skur, hagestuer osv er som regel firkantete. Samme med klosser, byggesteiner, belegningssteiner, heller, mursteiner osv. Siden de med letthet kan stables så kan en bruke dem til å lage både konstruksjoner, mønstre, bygg og flater, og de gir et sterkt og ryddig inntrykk. Orden. Veldig kjent for oss.
Polygoner. Disse er uregelmessige på den måten at de kan ha flere rette flater. Triangler, obelisker, toppen av søyler og spir – disse formene er kjente – men en bør begrense litt siden formene også fort blir voldsomme og stikker seg veldig ut. Mange kan «ta over» helheten.
Organic edges er et begrep jeg ikke helt får til å oversette – men her i denne sammenhengen kan de beskrives som former som etterligner naturlige materialer. Stablet eller satt i form og struktur. Ikke aaaakkurat som mosaikker med runde steiner der en lager bier og sommerfugler – det er ikke det jeg mener. Disse «livlige formasjonene» får sin plass inni f.eks steinbed – der de uregelmessig lagt danner strukturer som plantene vokser mellom – eller i f.eks disse dry-creeks der de etterligner f.eks elvebunn. Kanskje stablede steinmurer av rullesteiner kan være en slik organic edge… Uansett, vi har en elsk for pyntesteiner i hagen og disse er noen av dem – selv om de ikke helt faller inn under runde former – så danner de sine egene fasonger der vi er meget bevisste på å omhyggelig plassere dem.
Fragmenterte, knuste, brutte og skårede kanter er typiske tørrmurstener, skiferheller som legges flatt. Brukes i trapper kanskje. Disse hellene av naturstein, ujevne og skårete brukes endel til stier – og den litt løse konturen av disse steinene gjør at de ofte brukes der slike stier eller tråkk gradvis forsvinner ut av syne. De overgros med tiden og blir veldig integrerte i hagen. Ingen spesiell form der altså, men de gir et rustikt utseende som mang en håndtverker tar seg godt betalt for.
Prydvekster – disse har også form – en gjenkjenner et grantre som f.eks kjegle – eller f.eks et epletre sånn som barn tegner: rund sirkel over en stamme osv. Barn er faktisk VELDIG flinke til å naile disse fasongene vi kompliserer til mye mer detaljerte ting. Keep i simple i denne sammenhengen! Beplantning skaper bestemte fasonger. Masseplanting gjør større inntrykk enn en enkelt plante, og kontrastformer innen en gruppebeplantning kan gi komposisjonen større oppmerksomhet. Bare hold ro kjør færre slag og repeter mer – evt repeter et tema flere ganger. Blir det for mange forskjellige ting som skjer så blir det bare rotete å se på. Formelle hager og trimmede hekker + formgitte planter er fine i seg selv. Dersom det blir mange og BARE spiraler, perfekte kjegler og oppstammede runde busker i mengder så viser en mer fremarbeidsteknikker – ikke nødvendigvis en velkomponert hage. Samlingen bør m.a.o. komponeres av mer naturlige tre- og buskefasonger.
Perspektivet er faktisk SPESIELLT viktig og det som bør være utgangspunktet for plasseringen. F.eks er utsikten til et tre veldig forskjellig om en står rett under det – eller om en ser treet på avstand. Noe vertikalt gir høyde – mens horisontale retninger gir bredde. Siden større planter ikke bare har EGEN form, men også gir TOMROMMET mellom en og den neste en klart definert grense – så vil du få en fasong mellom dem – og denne åpningen er kanskje konkav? Det gir jo da et smalt, høy figur i mellomrommet. Kanskje er den konveks, som formen under en bred, hengende trekrone og mellomrommet mot bakken under… En kan fylle denne åpningen, eller la dette tomrommet være et element i seg selv.
Trærnes konturer kan være runde, søyleformede, pyramideformede, ha vasefasong eller være hengende. Brukt til f.eks en skjerming vil høy, søyleformet og tett vekst være det en trenger. Er det derimot skygge en vil ha – ja da blir valget de runde og ovale mer naturlig å velge. Et tre med hengende grener gir oss det perfekte fokalpunktet. Skal vi bli visuelt tiltrukket til en gruppering må de tjene både formålet de er satt til å fylle, og de bør plasseres inntil andre vekster med plan og omhu.
Busker har et bredt virkeområde de også – de kan være høyreiste og rette, vaseformet, runde, ha spissere topper, falle utover som en fontene – eller være uregelmessig i fasong. Her velges de ofte utifra om de skal settes fler sammen – eller om en vil ha en enkelt stående alene. De med topper og spir passer i samplantinger. I masser. De buskene som er vaseformet – eller faller pent utover i kaskader gjør seg veldig som enkeltstående individer.
Bunnplanter har lav og krypende form for det meste (bombe!) Her finner vi matter, klumper, de som brer seg utover og korte topper. DE ser helt fantastisk ut når de plantes i VOLUM! Mange! Tett! – Særlig når de når i hverandre. Alene ser de lost ut, mange har små blader, og er anonyme – men sammen? WOA!
Makten en FORM har. På en måte er former ganske mektige – konturer er gjenkjennelige, alle ser og forstår disse fasongene og ytrelinjene og gjenkjenner både siluetter og avtegninger – faktisk er det nok at bare en DEL av en form synes for at forlk kan sette dem i sammenheng og gjenkjenne dem. Man kan se en liten flik av et ansikt og forståp og nesten fylle ut resten – det er det samme med planter. De ALLER fleste vil kjenne igjen en kontur av f.eks en trapp, en veg, en parkbenk, dam eller et juletre… Det dukker også opp en følelse av noe kjent – noe vi liker – når disse formene til en viss grad repeteres. Ikke sett ti benker etter hverandre – det vil ligne noe helt annet enn en hage. – men de naturlige vekstene kan gjerne gjentas i mer eller mindre regelmessige mønstre. Vi finner ubevisst behag i å se dem igjen, og igjen. Mønstrene vi ubevisst søker med blikket er helt grunnleggende elementer i strukturen i et hagelandskap.
Hvorvidt en lager en formell hage med svært stillistiske og oppstilte elementer, eller om en velger de mer uformelle og lett usymmetriske stilartene – de etablerte stilene like mye brukt av de mer ryddige – som de mer uorganiserte. Vi mimikerer naturen straks vi innhenter vekster. De kan formes, eller vokse fritt. Helt vilt forskjellige fasonger kan fremheve hverandre. Stramme og formklippede vekster kan fremme hverandre, men for å forene dem er uansett gjentagelse og repitisjon et middel for å skape helhet. Uansett stil.
Såeh – la oss bruke enda flere metoder. La oss se på strukturer. Alle har et forhold til dette, en grov struktur står seg ut og kan være overflaten på pukk, og fin struktur kan være en glatt stein, sand eller myk mose. Om en – i denne sammenhengen – bruker disse overflateforskjellene bevisst så kan en trekke frem elementer, skape noe som øyet forfølger og det igjen lager en interessant atmosfære. Store blader, strå, hengende grener, runde stener, en dam eller mosegrodde partier, de lager en stemning du opplever. Fargen på bladverk, blomster, bark – når de settes sammen så kan du narre inn dybder og leke med størrelsen på hagerommet du innreder. Store blader som humle, Iris, hosta, valmuer, rhodondendron, lammeører, liljer, de synes på avstand men her blir de valgt på grunn av størrelsen og kanskje lek med farger. Grove former synes mer enn fargevariasjoner -men du kan få skikkelig effekt av å følge en fargeskala og utvide interessen. Bruk de store nær ditt senter – terrassen, uteplassen, rundt ditt foretrukne utsyn til hagen. Legg litt i det å prøve den ene foran den andre – så vil de i kraft av størrelsen «være nær deg» selv om de kanskje er nesten på andre siden av tomta. Litt veloverveid av ymse mellomstore teksturer plassert bakom disse gir da umiddelbart en følelse av enda mer avstand. Legg et fat med vannspeil og deretter Roser. Marikåper. Spirea. Bregner.Jeg ramser med overlegg opp planter med litt volum og høyde, de vil jo gjøre mest av seg om de rager litt over de fremste i bedet… Legg så til mer småbladede, høyere og finere tekstur – som thuja, sypress, lerketre, rogn, bambus, bjørk, – men også de lave finbladede: buskbom, artemisia, nellik, einer, disse vil se ut som de er langt unna siden du ikke så lett kan skjeldne detaljene – nærmest bare at de er mystisk fjerne der bakom alt med detaljer i front. Skulle du velge å gå for dramatiske avstander sånn rent visuellt vilbakrekken trekke seg enda lenger unna om du går for de mørkere grønne og kanskje blågrønne helt bakerst. Der har du dybden. Det lokker – det vil få deg til å ønske å gå nærmere. Sleng med en søyleosp eller tre bakom, en pergola med klatrende planter og utvid hageperspektivet. Alle rette horisontale linjer som søyler, lyktestolper, kjegleformede sypresser osv trekker blikket bakover og opp – du får høyde. Er derimot hagen uendelig kan grovbladede planter krympe den tilsvarende. Lek litt. Legg til trapper, forskjellige terrassenivåer, små eller store bygninger, stier, steiner, vaser og store potter.
Flere eksempler på grove og dominerende overflater i planter kan være både basert på det grønne og på blomstene de evt bærer: Pion er en fabelaktik og stor staude selv om bladverket kan ses somsmåflikete. Gamle frukttrærhar tykke grunnformer, hortensiaer har både store bladerog blomster – eller hva med artisjokk, skjoldsildre, rabarbra, bergenia, prydpestrot, dagliljer og stokkroser?
Mellomstore bladvekster blir kanskje et definisjonsspørsmål. Mange alunrot er fargesterke,men blader og blomster er ørlitegrann mindre enn de mer dominerende hostaene i grovstruktur-hopen. Det samme gjelder storknebb, fioler, mange iris, prestekrager, malva, storhjelm, syrinarter, ballblom, rips- og solbærbusker for å nevne noen. Treheller, stakittgjerder og potter kan og regnes som medium tekstur.
De finbladede finner vi i f.eks vårphloks, gressarter, timian, små bregner, mange typer nåletrær- og busker, japanske lønn, krypfredløs, ryllik, prydgulerot, spansk kjørvel, kvann, hundekjeks og lignende varianter, duftlevkøy, mange av murebuskene har fint bladverk, blankmispel m.fl. Ornamenter av glass, vannspeil, fontenesprut, små runde steiner kan også tas med, de gir en virkning som ikke er overveldende, ergo blir de som små lykkefunn rundt omkring i hagen.
https://www.goodhousekeeping.com/home/gardening/advice/g495/small-garden-ideas/?slide=36
DIY Concrete Garden Spheres, Balls & Globes Tutorial • The Garden Glove
https://www.growsonyou.com/photo/slideshow/49426-foxhollow-garden-view
https://freedsgn.com/20-beautiful-flower-garden-design-ideas-for-your-home-front-yard/
Bildene ellers er lånt fra Pinterest
Optibizz og grønne fingre 