Drivhuset fortsettes

…eller burde jeg kanskje kalle det drivepåhuset… dagrømmen… Sommermålet? Eyes in the sky…

Ifjor ble det såvidt påbegynt – og vi kom imål med en nogenlunde grushaug, såvidt jeg husker. Litt snautt selv til meg å være, men det var opptrening av brukket ankel og kleint å gå i ulendt terreng – så det skulle vel LITT til å etusiastisere (kan man finne opp det ordet?) – min bedre halvdel. Han så det merkelig nok ikke som SÅH gøy å grave og planere og legge ut duk osv. For å beholde hans vett og humør så måtte det bare vente. Det ble mer båtturer da, for å si det sånn. Slett ikke noe dårlig bytte, men fremgangen på byggeprosjektet gikk jo litt trått da, når det ble som det ble.

Denne våren however, da var jeg full av tro på at drivhuset skulle komme opp på etpar uker. Hahahaaa jaaaa det er jammen rart så naiv jeg er! Selvfølgelig tar allting mye lenger tid enn man tror.

Grushaugen må planeres.  Oppå en ferdig gravd- og planert plass, MED vegduk. Ikke tro at ugress ikke finner seg vegen opp gjennom jord, kjære… Det er det ugras er SKAPT for. Så uten en god barriere vil de plage livet av deg ganske kort tid uti sesongen. Så selvfølgelig har vi bretd duk over hele plassen og litt til.  Deretter kommer visdommen: det skal mange, mange, MANGE fler trillebårlass med grus til, enn det man tror. VIPS gikk fjorårdet, og vi tok til igjen etter vinteren. Dvs JEG gikk og trippa. Mannen ikke fullt så ivrig 😉

Da grus var rettet av, så ble karmen løftet på plass. Den kom til nede på gårdsplassen, der det er FLATT, og i det hele tatt mulig for meg å få noe i vater, vinkel og med kort veg til strøm kunne karmen skrus sammen. Impregnerte tunge bord, forborret og med en kraftig drill ble bunnen føyd sammen 4″8 til en solid ramme. Jeg burde lært av dette, at å montere tunge beist langt unna bruksstedet krever masse vafler. Fordi uten vafler er mannen myyye vanskeligere å lure med på å bære. Bære er kjedelig. Men vafler er gøy! En lengre pause etter karmforflytning oppsto da det skulle vatres opp med steiner. Han synes det var helt greit, for steiner og sånt det bærer jeg selv. Mange turer, men jeg bærer selv. Og koser meg mens jeg tabler heller, steiner, kiler litt her, vatrer litt der og spiller radio etter humør og helst i sola.  Såeh, etter underlaget til rammen var solid nok – da ble mannen hanket inn igjen. OG etter non note to self, og non runder vafler kom jammen vegger og takramme på plass også. Alle fornøyde – og vi har kjøpt dobbelt vaffeljern nå denne sesongen 😉

Å feste endevegger i løse lufta går ikke, enda hver veggstykke behørig var målt ut til å passe lengdeveis på karmen, og høydeveis til de mange vinduene vi har i garasjen. (de er gitt oss av venner som byttet vinduer på hytta si. Gamle, men sjarmerende og veldig kjærkomne) Rundt 6 sløyfer og endel småskruer senere – alle vegger er i vater og så ble de montert fast på hver side i en 2″4. Det ble veldig tydelig et bygg da. Det tok form.

Nå jobber jeg hverken raskt eller spesiellt effektivt. Det er hele tiden ting som kommer foran drivhusprosjektet hele tiden: jobb, matlaging etter jobb, husarbeid, hund, mann, barn, hagearbeid, kaffebesøk, båtturer og myyye annet som skjer – så i realiteten får jeg kanskje snekret noen timer annenhver uke. Noen dager er det drittvær. Noen ganger går jeg tom for f.eks skruer. Litt utpå våren lette jeg meg sprø etter materialer jeg VISSTE at vi hadde, bare for å finne dem igjen under plantebenkene i furtebua. Der var de fullsatt med plantebrett etter at datteren min intetanende hadde byttet med noen verandsbodrd hun trengte til uteplassen nede. Eller vi bruker opp skruene når vi jobber på 3 kanter liksom. Mannen har jo garasjeprosjekter må vite! Jaja… Poenget er at det likevel går fremover. Litt og litt. Og når bildene settes sammen i serie, ja da ser jeg jo hvor langt jeg er kommet.

Det er ikke lett å skru på takplater, den første er kanskje grei nok. En når nesten frem overalt, men de skal forborres, måles ut fra hvor lektene ligger, og de må ligge tettere her hvor det snør! Det er plate nummer to som gir litt a-ha-opplevelser når de må krølles over for å nå skruehullene innerst. Sånn sett er byggeprosjekter grådig lærerike 🙂

Litt utover ble jeg obs på at jeg stadig sparket løs etpar heller jeg hadde lagt unde ramma. Valget falt på å støpe de fast. Lage en liten karm og kline nedi støyp slik at fundamentet ikke skulle sige ut noen veg. DEt gir og en  kant å fylle grus opp til. For inni skal det bli treheller på gulvet – og hyller. Såeh, det kan være greit å få ting sånn ca i vater.

…og sånn går no dagan. Litt mer for hver uke. For øyeblikket er jeg tom for kledning. Deretter skal vinduene på plass. Så skal det males. Oi – ja – det skal bygges dør! Joa. De to ukene på våren vettu? De ukene kaaan hende at er ferdige et sted uti november… Om det ikke blir stående noe igjen til vårparten. Hvem vet?  Men det er ikke non krise, for dette er et koseprosjekt. Når den dagen kommer at drivhuset er ferdig, da vil jeg fortsatt glede meg over å bruke det. Her har ingenting vært sress, det har vært stille, rolig jobbing når anledningen har bydd seg. Og det er bare fint 🙂

Dessuten er det fint å komme inn om kvelden og kjenne at det lukter spon, tre og sagflis av hendene ❤ Det siste en gjør når tussmørket faller på er å samle verktøyet, snu seg og se en siste gang på hvor langt en kom idag – og det kjennes bra 🙂

Litt hver dag. Det gjør en hel masse! + til neste år – da får vi tomater ❤