Blått er en nydelig farge i hagen. Ikke bare fin, himmelblå som koboltblå – de gir en stemning som rolig og staselig. Blåveis. Blåklokker. Fioler. Kjente og kjære. Det er nærmest umulig å tenke på disse blomstre uten en positiv kjensle.
Selv om blåveisen ikke trivdes første gang jeg forsøkte den her, så gir jeg ikke opp. Det er som om nasjonalfølelsen sitter i disse, nesten en lengsel etter å se dem et sted langs skogkanten om våren. Jo, det hadde vært fint å møte på.
Rundt huset er det langt enklere å gjøre blåfargen mer representert. Fra de før nevnte vårblomstrende – krokus, russeblåstjerner, snøstjerner, perleblomst og forglemmegei – til mer utfyllende vårkjærminne, brunnera og stemor. Alle små og trofaste – varsler om vår.
Etter de små vårvarslene kommer sommerens stauder – Flaks vil ha det til at flere av de andre blå er både store og høyreiste. Hva mer kan en be om?
En av de høyeste er ihvertfall storhjelm. Faktisk finnes rundt 300 arter av Aconitum, noen ville – de fleste er vel idag hageplanter krysset frem av entusiaster. Giftig. Best å få med det. Men utenom det – storhjelm blir en virkelig omfangsrik staude som setter ufattelig mange frø om de får stå i fred noen år… Min ene står bak huset, og blir vel nesten 1,5m og rundt en halv meter bred – om ikke mer. Da med økende antall grener for hvert år! Et mylder av insekter strever seg møysommelig gjennom hver blomsterhette på hvert aks. De går ikke fattige på nektar derifra ihvertfall. Fra lys stålblå til mørk blåfiolette – herdige som bare det. Har du en av disse vil de, når de står i full blomst, lett kunne konkurrere med riddersporer om plassen. OG de holder seg selv oppe. Her trengs ingen staking. Kommer i flere farger også, men rikest på blomster er de blå.
Fjellflokk, eller polemonium caeruleum, blir ikke fullt så høye, til gjengjeld er de blomsterrike. Her omrking vokser både i hager samt finnes vilt langs grøftekanter og inntil løvskog. Kan fås i hvitt også. Blir rundt en 80-90cm høy i bedet, muligens ikke fullt så store vilt. Tåler greit de fleste forhold, kanskje unntatt å stå for vått. Disse staker jeg opp. Ungplanter klarer seg uten støtte, men de vokser seg svært tette over en 3-4år og til slutt bør de deles om de ikke skal tetne til så de ødelegger seg selv. Setter helt ufattelig mange frø. Når morplanten er blitt for gammel vil du normalt ha plenty med småplanter klare til å ta over. Bildet lånt fra Rolvs urteleksikon. Ja, den har vært brukt til annet en hage, forbausende mange hageplanter har en eller annen bruk som urter, fortidens medisin el rett og slett som matauk. Jeg anbefaler dere ikke å prøve de medisisnske ekstrakter og tinkturer. Det er ingen måte å måle styrken. Det kan fort bli et farlig middel. http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/pole_cae.htm
Mariaklokke – campanula medium – er en 2årig sak. Bladene er alt du får første året, andre året blir du IMPONERT! Herdigheten er ikke satt til særlig mye – men hos meg står de sine 2 år uten problem – og blomstrer både lenge og rikt. Disse er virkelig dekorative. – Det vil være lurt å enten så noen hvert år, slik at det kommer blomster årlig – på andreårsplanter – men jeg mistenker at de sår seg selv og – så etter noen sesonger vil du kjenne igjen bladverkets sprikende rosetter. Resten ordner de selv. Blir kanskje 40cm høye, og nokså tunge i toppen. En form for støtte er på sin plass. Du kan risikere at å få hvite el rosa om du sår. De er like pene allesammen.
Penstemon var lenge ukjent for meg. Rundt 270 varianter fra de nordlige fjellstrøk i Guatemala til nord i Alaska. De herdige jeg har prøvd kommer fra nordamerika, tørre sletter litt opp i høyden rundt Rocky mountains. Penstemon Albertinus vil ha det solrikt, tørt og GOD DRENERING. Herdig til 34 minus. Noen er sartere enn andre, men disse blå er en FRYD å se. Bare pass på å ha GOD drenering, noe annet nytter ikke. (ja jeg skriver det 2 ganger) Du vil bli belønnet med små erteblomstlignende aks på rundt 20-30 cm. Blomstene sitter noe spredt – men til gjengjeld gir fargen deg rikelig å se på.
Det finnes mange, mange fler – både storknebb, fagerklokker,
Riddersporer. Sterke og vinterherdige. Her er så mange varianter at jeg bare lar bildene tale for seg. De blir fantastisk blå. Enkle som fylte – gi dem en plass i hagen, med sol og støtte. Det vil betale seg. Bare gjør det.
Glomerata er en campanula med blomstene sittende i toppen. Noe mørkere, men pene og virkelig fargesterke. Etter blomstring her de penest om en klipper av blomsten. Den gjør seg ikke særlig når det brunes, men til gjengjeld setter de så mange blomsterballer i sving at du har masser å glede deg over. Finnes også i hvitt.
Forvalurt. Jeg FÅR bare ikke til å ta bilde av denne! Uansett hva jeg gjør ser blomstene blasse ut. Det er svært uriktig. Disse blir blå som himmelen i skumring – men på en slik måte at de LYSER. Passelig høye gjør de seg ikke i front i et bed – dessuten er de noen skikkelige underjordiske krypere – så du må ikke finne på å sette de i et bed. Herdige til sikkert H8. Kanskje mer. Tåler tørke, en sto i grusen, under tak, inntil veggen – og den levde i beste velgående. Mine har fått plass mellom poppel og ut mot et forblåst jorde. Og trives. Pene. Liksom ruller ut toppen av akset som et tilbud om mer blått! Nydelige. OG ble brukt som for til dyr før. DEt beste bildet jeg har sette er tatt av en annen blogger – hun har fanget blåfargen. https://www.hageplanlegging.com/tag/symphytum/
Phloks kan være blå. Hvorfor ikke ha dem til å glede seg over på sendsommer og høst?
Veronica kommer i virkelig mange høyder og blåfarger. Kosakkveronica starter våren med blekblå blomster tett-i-tett på 40cm høye ranke stilker, står selv og tåler noe tørrere forhold enn den neste: Prydveronica, veronica teucrium. Denne gir en skikkelig WOW når den springer ut. Den byr på tette klarblå blomster så mange at de segner litt sammen (så her trengs støtte). Eneste de trenger til gjengjeld er jevn fukt. Kan ikke leve uten. Du vil bli glad i disse 🙂 Veronica longifolia – eller STORVERONICA – lever opp til navnet. Kanskje kjent for deg fra snittblomster. Blomstene er små og fargesterke – men selve planten fyller sine 1,2 m med masser av blomster i grenete, fullsatte spir. De har også denne lille karakteristiske «hengende toppen». Skulle de stå for tørt vil de henge mer. Passer som sagt fint i vasen også. Bare skydd dem fra sterk vind. Høyden gjør dem litt utsatt.
Kinasøte, storknebb, akeleier og enda mange til fortjener en plass på lista – og bilder kommer 🙂
Optibizz og grønne fingre 