Nyseryllik

En skikkelig skjønning er den, Achillea ptarmica. Ikledd hvite fylte blomster, som bretter ut rad på rad med små kronblader til de ser ut som små runde garndusker.

Høye blir de også – og vokser nær sagt hvor som helst. Min første fant jeg et års tid etter at vi hadde gravd rundt huset første gang. Det var blitt kjørt på matjord, og antagelig kom den med på lasset. Sensommerstid blomstret den. Midt i en eng av gress og surblad gikk jeg forbi noe som fanget blikket – noe jeg ikke hadde lagt merke til før. I en solvarm og glemt skrent på vestsiden av huset – der sto den. Dette var før hagen engang var påtenkt. Likevel spadde jeg opp en jordklump og frakta den til en bedre plass på plenen. Den var vel nesten en halv meter lang – jeg kan ikke si høy, for den hadde lagt seg ned på langs inni alt gresset, og det var kanskje 3-4 stengler totalt på hele planten. Men de hvite dottene syntes godt – så jeg valgte å gi den litt bedre kår. Det har betalt seg.

Da jeg etter noen år kom til å synes på at denne var virkelig fin – ja da valgte jeg å så noen fler. Achillea har mange varianter – og i en og samme frøpakke skulle en tro at alt ville resultere i like planter? Well. Jeg fikk både fylte, halvfylte – og helt enkle nyseryllik utav å så. De er pene de også, jøss bevares, men jeg har luket ut noen enkle der jeg ville ha fylte – og flyttet fylte vekk fra samplanting der flere enkle kom. Med tiden har jeg kommet frem til at jeg liker min første best. Så den deles jevnlig.

Idag er de fordelt litt rundt ettersom jeg finner på at jeg vil ha nye bed. Den største – morplanten – den står nå i kroken ved en gammel dukkestue. I full sol fra morgen til ettermiddag, da skygger heldigvis dokkestua litt for dem. De blomstrer rikt, og får egentlig nesten litt FOR mye vann, men de andre vekstene der må ha jevn fukt. Jeg har dessuten bomma på plasseringen også. Innerst står en enorm klynge prydgress, en villpion, enda en lys lilla skogsstorknebb og en rosestorknebb som legger seg frodig utover – oppå nyserylliken min. Ytterst er det mest russeblåstjerner og noen tulipaner – sånn for vårbedets skyld 🙂  Jaja. En gang jeg husker det og ikke har det travelt kan kanskje noen av de bytte plass… Men inntil dess så fortsetter de å blomstre, vokser hvert år, deles av innimellom og er opphavet til mange, mange avleggere rundt om blandt venner.