Luzula nivea

…eller et pent ord for GRESS. På norsk – Sølvfrytle (bildet er lånt fra Impecta: https://www.impecta.se/sv/artiklar/silverfryle.html )

Dette er ikke plengress om noen skulle lure. Dette danner tuer. Jeg er nemlig fryktelig svak for disse rare detaljene som lage liv, noe interessant å se på – eller bare vil fylle ut mellom andre stauder og danne det en kaller «backdrop» for andres utfoldelse. Og prydgress er blitt en greie. Hakonegress for eksepel. Nydelig, saktevoksende, men ikke såååå sikker på om det tåler H7. Så da kjører vi alternativer på flerårige arter. 

Mine ble kjøpt som frø såklart, og har brukt MAAAANGE ÅR på å danne noen bittesmå tuer. Frøprodusenter viser flotte bilder av voksne eksemplarer, i dette tilfellet noen trillrunde bunter, pent foldet utover i en jevn tue. Grønne stilker med hvite frynsede aks over tett gress, som skulle bidra med FOLIAGE eller bladverk – disse grønne bidragsyterne som skrur opp spektakulær-nivået i helt dagligdagse bed. Nå – en 5-6 år etter kan jeg bare si at jeg venter fortsatt. På at de skal monne liksom.

De har mørkere kanter, nesten litt taggete, spisse i tuppene, og jeg ser at de vil bli flotte. Hvite aks stikker opp, jeg husker dem når jeg ser dem. Det tar bare så lang tiiiid… Lover å legge ut bilder denne sommeren. De kan jo godt dokumenteres. Pene er de. Men duverden så trege!

Skulle du få lyst å så egne prydgress – spe på med noen gøye ettårige. De fyler seg ut og «pryder» litt. Sånn mens vi venter…