Anstendig og høyreist

Riddersporer, delphiniumslekten – er blandt sommerens flotteste planter. Høyreiste, i et utall farger og varianter – også iblandt de høyeste. Og – overraskende mange av de er herdige til H7.

De har også alltid vært noe av det peneste jeg har visst om. Da jeg var liten var vi avogtil på besøk i Stokke, og der hadde de slike hager med fortryllende klynger riddersporer  i lune avkroker. Så langt tilbake jeg kan huske har høyden og fargene hatt en slik idyll om seg – og ettersom jeg ble voksen synes de å være noe av det mest romantiske en kan ha.

Himmelblå. Rosa. Lilla, dypblå, hvite, fylte, enkle, med sorte blomstersentre, hvite blomstersentre – tilogmed lysegule finnes – om enn med en mer uryddig vekst. Alt fra noen og 40 cm til nesten 1,8m høye. Uformelle hager såvel som formelle – riddersporer beriker ethvert sted de viser seg. 

Riddersporen har et rykte på seg for å være vanskelig. Og TRO meg, jeg har også hatt en som kranglet fra første stund. Tynn pingle, den levde men bare såvidt. For liksom å demonstrere så tok hjelmen den sto inntil fullstendig overhånd der den ble en mektig meter høy og netsen en halvmeter bred. I mange ÅR var jeg hellig overbevist om at delphinium – eller riddersporer – ikke var for mitt klima.

Helt til jeg en bursdag fikk en potte med praktridderspore. Dypblå. Fylt. Så PEN at jeg bare verket etter å finne et sted den ville overleve. Man gjør det man må – så jeg satte meg ned og leste en gang til om stell og alt av råd jeg kunne komme over. Plantet den midlertidig i en subbushaug med jord på (fordi jeg sef skal-bare-noe-prosjektaktig-først) og i en enkelt potte tørker ting raskere ut. Well, litt gjødning og en god haug jord over subbusen ble et utilsiktet permanent hjem. – og sånn som den blomstret ❤ ❤ ❤ Jeg var solgt.

De liker seg best i veldrenert, muld- og næringsrik jord, oppstøttet, og gjerne litt innerst i bed slik at de får både lé og vise seg. Fremst vil de jo skygge for andre vekster, samt være ganske utsatt for vind. Mine står på en haug, nokså midt på, omkranset av marikåper, storknebb, akeleier, og en hel masse annet jeg bare MÅ få i jord.

Som de fleste andre stauder vil de bli større med årene bare de får noen få tilretteleggelser. De kan uten problem deles når de er i dvale (selv om jeg delte av til svigerinnen min midt i juli – og de hentet seg pent inn. Bre husk å dekke røtter umiddelbart og vanne godt. De BLIR høye. Gi dem støtte, de kommer til å velte utover og det er myyye vanskeligere å sette disse støttebøylene på plass etter at de har falt over – eller enda værre: knekt. – Selv om en knekt gren kan ha mer å gi – ta den inn i vase og bare nyt synet.  However varer de lengst om de får stå i jord.

Jeg planter jo mest fra frø – og det gir meg seige planter som tar åååååår før de blomstrer. Vil du prøve det har jeg hatt størst hell med å bløte frøene FØR jeg sår. Da spirer fler av dem, og på nokså kort tid også. De forskjellige teknikkene skal jeg ta for meg i et annet innlegg – det er tross alt for spesielt interesserte. Grunnen til at frø kan være gøy å drive med er vel at vi hagenerder liker å pusle med slikt litt utenom sommersesongen også. + at det er en ganske rimelig måte å få flere varianter – om en er tålmodig.

I hagesentre får du gjerne planter som er i blomst – det gir en god sjans å vurdere farge – bare husk å skamløst gå for de tetteste, flotteste og sunneste plantene – OG ha sjekket litt rundt hvilke underarter som tåler mest. Jeg har fortsatt en ridderspore som sliter med sone 7. Den er antagelig av de mer sarte og hadde nok vært en helt annen vekst om den fikk et mildere klima å vise seg i. –

Et siste lite tips: de fylte blomstene står lengst! 🙂 Vil du forlenge tiden du har i selskap med en ridderspore kan du og ta inn en gren i ny og ne – samt klippe av blomsterstanden når den er blomstret av. Litt mer gjødning og fortsatt fuktig jord – så setter den flere blomster – ikke voldsomme mengder, men en gren eller tre. Kommer de ikke med en gang så bare hold fukten jevn. Det vil belønne deg litt senere på høsten.