Nostalgi

Hagen min. Den er ikke spesielt fin nå. Halveferdig, stoppet av nye ideer her, stoppet opp av vinteren der, større planteprosjekter jeg fortsatt venter på en milliongevinst for å få til borti enden der. Det er mye fjerne blikk og dagdrømming her. Sittende sliten på en steinkant, kos i morgensol, over bokpermer, eller en kaffekopp på trappa… ALT handler  om forventninger.

Noen er sprunget frem av minner. En spesiell duft en solvarm dag et eller annet sted jeg har vært.

Hjemme – fra jeg var 6 år – var et typisk byggefelthus. Mye grus. Kløvereng. Alltid en humle på lur nedi gresset. Vi bodde i et vegkryss og vegen avgrenset jo endel vegetasjon inntil huset, naboer med skigard, noen små bjørketrør og lite hager å se når en sto på verandaen… Jeg så egentlig bare besta som laget et bed foran kjøkkenvinduet – med keiserkroner. That’s it. Og hun flytta fra et knøttlite 60tallshus et annet sted i bygda, der hun egentlig hadde det ganske koslig – men kun blomstereng altså. Med tråkket sti til uthuset. Prestekrager som ikke luktet spesielt godt, blåklokker, hundekjeks og smørblomster. Ryllik og geiterams. Gress og strå høyere enn meg på 5. Kos på trammen, surrende insekter og en og annen katt som strøk innom og hoppet etter fluer og sommerfugler.  Vi drakk kaffe fra skåler, med sukkerbit til. Radioen på. Fint.

Inne var det vandrende jøder, sitronpelargonia, noen engelske pelargonia, kaktuser og gummiplanter. Mamma samlet på porselensblomst, sukkulenter og svigermors tunge. Vi bodde på fjellet, det var antagelig så mye natur rundt oss at vi ikke hadde behov for å stelle med noe rundt huset. Han drev med jakt og fiske, rev, elg, hare osv kom tett innpå tomta og bikkjene vi hadde gravde litt her og litt der, så til slutt ga pappa bort gresset til en kar med slåmaskin. Mannen fikk jo høy. Altså – ingen trang til hage der i gården 🙂

Naboen fra byen, på motsatt side av krysset – det var en pertentlig familie med bed langs husveggen og nyslått plen. Alltid. Etter noen år fikk vi besøk fra nabolagets velforening (jeg hukser ikke om de het noe mer, men jeg husker at pappa lo og mamma var oppgitt) Vi ble pålagt å klippe plenen fordi det ikke så bra ut. Ingen av mine foreldre var hagemennesker og ingen utbedring skjedde. Hunder i bånd gravde små skatter ned her og der, gresset grodde i tuer og utpå sommeren kom han med slåmaskina og hentet mer høy. 2 ganger i året da. Litt oftere så velforeningen ikke skulle irritere seg ihjel antagelig. Jeg stilte ingen spørsmål ved dette – jeg var opptatt. Ute og lekte nesten hele tiden tror jeg. Det var sånn det var.

Men vi dro avogtil på turer. En gang på bilferie. Da besøkte vi bestas slekt. Som hadde en rosehage på Heistad da jeg var – tja… Kanskje 9-10 år? Jeg hadde aldri sett eller luktet noe sånt før. Rett fra fjellbygd og til en skyggefull bred, flat og lun hage med tutti-frutti-angen hengende over hele hager. Høye bringebærbusker i stram geledd, bundet opp og klare til plukk. Klappstoler ute. De satt der utover kveldene.

Eller vi besøkte mommo i Bergen. Ofte skulle vi handle inn til noe, 17.maiklær, skolestart, noe sånt. Mamma kjente jo byen hun var fra. Da fikk jeg se byhagene i Bergen, om våren. Sirlige små – foran disse smale, sammenmurede skorsteinshusene, mye mose, smijernsporter, brostein, noen hadde bed, andre hadde roser. Gamle parker med Rhodondendroner dekket av rosa og rødt – som svære kupler, trær med så pene blomster at jeg ikke visste hva jeg skulle kalle de!

Bilde av trappen-  lånt fra http://vestlandshagen.bergen360.no/-/bulletin/show/48907_rhododendron-litt-informasjon-og-fakta?ref=checkpoint

Nå fantes steder på Geilo og, som hadde blomster. Naboer hadde jo faktisk hager, men det var mye pinseliljer, murebusker, nyperoser. Jeg la egentlig ikke merke til dem bare. Kirkegården der jeg gikk med besta, der var det annerledes. Den hadde noe saktmodig over seg. Smale vaser med spyd på – som holdt påskeliljer eller nelliker. Og jeg måtte være stille. Ikke løpe omkring. Kanskje derfor jeg sto og studerte? Der var alltid natt-og-dag, noen satte blomster på nesten hver eneste grav, der vokste masse sølvblader, noen rare flikete, myke å ta på. Og tusenfryd. Tusenfryd-ER! Tusenvis. I hele gressbakken. De var fine, rosa, hvite og røde. Vi hadde ikke de heller hjemme, så jeg ville ta noen med – men det gikk jo ikke. En knabber ikke avleggere fra kirkegården.

For meg var det magiske i disse steder der en senka farta, der en gikk på oppdagelsesferd nesten. De stedene med blomster. Det var DE som gjorde inntrykk. Fra jeg var liten har stemninger som de vekket noe i meg. Selv om vi ikke hadde hage vi la noe ned i så var det å ligge på rygg, i en varm, summende eng og se opp mot skyer noe ganske fantastisk.

Vi flytta til vestfold. Jeg fikk kjæreste som hadde båt. Oppdaget at å dra ut i skjærgåden, finne en øy og bare oppdage ting – det ga samme undring. Opplevelsen av å finne vill brokkoli – en høøøy stenglete sak, vassen som kokt men brokkoli like fullt. Ikke verdens BESTE tilbehør til nyfiska torsk – men ordentlig gøy 🙂  noe jeg fortsatt husker etter – tja 26-28 år? Sommerfugler i magen, opprikrig forundring og lysten til å le når du skjønner – det ER faktisk det vi står og ser på! Som ville epletrær? Små krokete og vindutsatte, epler på størrelsen med store druer egentlig, og kart sure som F… Inneklemte sandstrender med tuer av villrug. Krypende steinbedsplanter, små og med små stjerner av blomster, som grønne ru perler tredd sammen på måfå… Eller overraskende høye trær nedi ru bergsprekker, en føler seg nesten som en oppdaglesesreisende. Klatre nedi og henge fast i tornebusker, finne nyper, moser, skjell og fossiler. Helt utrolig at sånt finnes på øyene i oslofjorden. Har du båt og er i skjærgården av Tønsberg – gå iland. Lek og oppdag litt. Finn eventyrlysten din! Tiden står liksom stille en hel dag på en øy. Verdens beste miniferie.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen -/Wikipedia

Så når vi fikk egne små grønne pletter? Faktisk ikke før jeg fikk barn. Litte etter litt begynte jeg å bry meg om å ha mer av det. Vi leide et sted, så et annet med innrammende hekker, hager der ungene fant markjordbær langs verandaplattingen. Vi dyrka tomater i bøtter, hadde sukkererter, og de plukket og koste seg gløgg igjel. Bamser og pledd på plenen, 3hjulssykler, badebalje og en hel bitteliten, trygg, grønn verden. Syklet oss gjennom flate landskap med barna i sykkeltralle. Somrene gikk, og rundt oss sto hvitveis og slumret i lønneskoger,  kornåkre raslende i vind og ble mer og mer gylne. Over oss, svaler. Soppturer. Du vet – på et eller annet tidspunkt ble disse stemningnene noe jeg lagret og oppsøkte igjen og igjen. Som gode minner. Ikke bare rene hager – neeei det er mye mer med naturen enn bare det – men gleden ved å oppdage ting som vokser – den tror jeg er ganske viktig for å ha det bra. Noen år etter (sånn ca 20 for ordens skyld) er dette behovet grodd inn i sjela. Uten noe å vente på om våren, uten små blomster som åpner seg og setter farger på alt – så ville verden vært et sørgelig sted.

Tilogmed forskning viser at litt sunn melankoli gjør oss til – litt bedre mennesker. Lysten til å ha det bra, og savnet av de gode stundene enten det var klemmen vi fikk av noen vi var glad i, nostalgien vi bærer og minner vi velger å ta frem og gledes ved – de gjør oss litt godt også. Enten de kommer med duften av bakverk, lyden av småfly, klukkende vårbekker eller sol i fjeset. Hvis vi fortsetter å lete frem og prøver å videreføre disse gode stundene, så skaper vi små lykkelommer for andre også. Noe bra. Som gjør både deg og meg godt. Husk å huske.

https://www.vi.no/familie/er-du-nostalgisk-det-kan-bety-at-du-har-ekstra-dype-folelser/70901368